Frisklivssentralen i Søndre Nordstrand
Dette er høringssvaret Frisklivssentralen i Søndre Nordstrand sendte om utkastet til retningslinje for langvarig utmattelse, inkludert ME/CFS. Spørsmål 1–5 i skjemaet er navn og organisasjon, og er ikke gjengitt her. Under står spørsmål 6–20, med spørsmålet fra høringen og deretter svaret. Frisklivssentralen sendte også et felles innspill sammen med Koronastudien ved Oslo universitetssykehus. Der er Sigmund Børresen navngitt som den som utarbeidet innspillet, og som en av dem som signerer.
Helsedirektoratets høringsutkast
6. Bakgrunn, metode og prosess
Spørsmål 6: Innspill til kapittelet Bakgrunn, metode og prosess.
Bakgrunn for retningslinjen
Helsedirektoratets arbeid med retningslinje for utmattelse av ukjent årsak, ME/CFS og senfølger etter covid-19 er viktig, gitt det store omfanget av pasienter med langvarige, funksjonsnedsettende symptomer og behovet for mer kunnskapsbasert klinisk praksis. Samtidig fremstår bakgrunnskapitlet som utilstrekkelig presist i sin avgrensning mellom klinisk og patofysiologisk ulike tilstander.
Ved å samle uspesifikk utmattelse, ME/CFS og senfølger etter covid-19 i én felles ramme uten tydelig definering av sentrale sykdomsmekanismer, risikerer retningslinjen å tilsløre vesentlige kliniske og patofysiologisk forskjeller. Både NICE (2021) og WHO (2023) legger til grunn at ME/CFS og mange tilfeller av senfølger etter covid-19 er postinfeksiøse, multisystemiske tilstander der post-exertional malaise (PEM), autonom dysfunksjon og kognitive symptomer er sentrale. Denne forståelsen kommer ikke tilstrekkelig tydelig frem i bakgrunnsbeskrivelsen.
Manglende presisjon kan føre til at retningslinjen anvendes innenfor en generell fatigue-forståelse, noe som innebærer betydelig risiko for pasientsikkerheten.
Metodegrunnlag
Metodebeskrivelsen fremstår som lite transparent når det gjelder hvordan evidensgrunnlaget er vektet, særlig i håndteringen av omstridt eller lavkvalitets evidens innen fatigue- og ME-feltet. Det er uklart hvordan nyere internasjonale retningslinjer, herunder NICE NG206 (2021) og WHO sine kliniske retningslinjer for post-covid-19 condition (2023), er brukt som normative referanser.
NICE-retningslinjen representerer et tydelig metodologisk skifte gjennom eksplisitt vektlegging av pasientsikkerhet og systematisk avvisning av tiltak med dokumentert skadepotensial, særlig gradert trening og kognitiv atferdsterapi som kurativ behandling ved ME/CFS og PEM. Det fremgår ikke i hvilken grad disse prinsippene er fullt integrert i Helsedirektoratets utkast.
Videre savnes en tydelig redegjørelse for hvordan pasientrapporterte erfaringer og kliniske skadeobservasjoner er inkludert i kunnskapsgrunnlaget, i tråd med anbefalingene fra både WHO og NICE ved tilstander der randomiserte studier er begrensede eller metodologisk problematiske.
Prosess for utvikling av retningslinjen
I revisjonen av NICE-retningslinjen for ME/CFS i 2021 var NICE eksplisitte om både prosessuelle og metodiske valg. Sammensetningen av arbeidsgruppen ble vurdert som et virkemiddel i seg selv, gitt faglig uenighet, usikker evidens og dokumentert risiko for iatrogen skade.
Arbeidsgruppen ble sammensatt for å sikre bred klinisk og vitenskapelig kompetanse, inkludert postinfeksiøs sykdom, autonom dysfunksjon, pediatri, rehabilitering og metodisk kompetanse innen kunnskapsoppsummering. Et sentralt premiss var erkjennelsen av at tradisjonelle fatigue-modeller ikke i tilstrekkelig grad fanget opp sentrale kjennetegn ved ME/CFS, særlig PEM, og at dette måtte få konsekvenser for både deltakelse og problemstillinger.
NICE beskriver også hvordan pasient- og brukerrepresentanter ble integrert tidlig og kontinuerlig. Pasienterfaringer ble brukt som et selvstendig kunnskapsgrunnlag, særlig i vurderingen av skadepotensial ved tiltak som gradert trening.
Et gjennomgående trekk var en tydelig vektlegging av pasientsikkerhet og føre-var-prinsippet. Usikker evidens ble ikke tolket som grunnlag for nøytralitet, men som et argument for forsiktighet der skadepotensial ble vurdert som reelt. Denne transparensen har bidratt til økt tillit til retningslinjen og til tryggere klinisk implementering i et komplekst og omdiskutert fagfelt.
7. Helhetlig utredning hos fastlegen
Spørsmål 7: Fastlegen bør sørge for en helhetlig utredning, og gi individuelt tilpassede råd og informasjon underveis i utredningen.
Fastlegen bør gjennomføre en grundig og helhetlig kartlegging av pasienter med langvarig utmattelse, basert på en differensiert tilnærming som anerkjenner at langvarig utmattelse kan ha ulike etiologier og patofysiologiske mekanismer. ME/CFS og senfølger etter covid-19 skal ikke forstås eller behandles som uspesifikk fatigue.
Utredningen må derfor systematisk inkludere kartlegging av sentrale kliniske fenomener som post exertional malaise (PEM), ortostatisk intoleranse (inkludert POTS), autonome forstyrrelser og kognitive symptomer. Manglende identifikasjon av disse kjennetegnene innebærer betydelig risiko for feilklassifisering og iatrogen skade.
Pasienten skal fortløpende gis individuelt tilpasset, forståelig og faglig forankret informasjon om funn, vurderinger og videre plan. Dette er avgjørende for å ivareta pasientsikkerhet, fremme informert medvirkning og redusere risiko for forverring, mistolkning av symptomer og stigmatisering.
8. Helhetlig kartlegging
Spørsmål 8: En helhetlig kartlegging av pasientens situasjon bør legges til grunn for oppfølging og behandling.
En systematisk kartlegging av PEM og ortostatisk intoleranse er en forutsetning før planlegging og igangsetting av tiltak. Dersom postinfeksiøse kjernetilstander ikke identifiseres, øker risikoen for at pasienten tilbys generiske eller standardiserte tiltak som ikke er trygge for denne pasientgruppen.
Mangelfull kartlegging kan føre til tiltak som overskrider pasientens fysiologiske toleransegrenser, med risiko for alvorlig og potensielt varig funksjonsforverring. En føre var tilnærming må derfor ligge til grunn for all videre planlegging.
9. Tiltak under utredning
Spørsmål 9: Fastlegen bør igangsette og koordinere tiltak som kan stabilisere og fremme funksjon fortløpende – også under utredning.
Tiltak som igangsettes under pågående utredning skal være symptomstyrte, energibaserte og reversible, og må ikke innebære belastningsøkning før PEM og ortostatisk intoleranse er tilstrekkelig kartlagt. Tiltak igangsatt uten slik vurdering skal betraktes som potensielt risikoutsatte.
Stabiliserende tiltak kan omfatte aktivitets og energitilpasning, skjerming, symptomlindrende behandling og nødvendig tilrettelegging i arbeid eller skole. Fastlegen har et koordinerende ansvar for utredningsløpet og bør ha kunnskap om relevante kartleggingsverktøy og kliniske tester for vurdering av PEM og autonom dysfunksjon.
Slike vurderinger må gjennomføres før det vurderes rehabiliteringstiltak som kan medføre økt belastning og forverring.
10. Diagnostisering av ME/CFS
Spørsmål 10: For diagnostisering av ME/CFS hos voksne anbefales Canadakriteriene.
Det anbefales å benytte diagnostiske kriteriesett der post exertional malaise er et obligatorisk kjerneelement, slik som Canadakriteriene. Dette sikrer en presis og mekanismebasert definisjon av ME/CFS, muliggjør adekvat differensialdiagnostikk og legger til rette for valg av trygge og faglig forsvarlige tiltak.
Bruk av brede eller uklart definerte kriterier øker risikoen for feilklassifisering, feilbehandling og eksponering for tiltak som kan medføre klinisk forverring.
11. Aktivitetsregulering
Spørsmål 11: Pasienter med langvarig utmattelse, inkl. ME/CFS bør få veiledning i aktivitetsregulering.
Veiledning i aktivitetsregulering skal være individuelt tilpasset og eksplisitt ta hensyn til pasientens energibegrensninger og forekomst av PEM. For pasienter med ME/CFS og mange med senfølger etter covid-19 innebærer dette energistyring, symptomstyrt tilpasning og prioritering innenfor pasientens tålegrenser.
Tiltak basert på forhåndsdefinert progresjon eller gradert økning i aktivitet eller trening skal ikke anvendes hos pasienter med ME/CFS eller påvist PEM, grunnet dokumentert risiko for forverring. Retningslinjene bør tydelig skille mellom trygge former for aktivitetsregulering og tiltak som er kjent for å kunne utløse funksjonsfall.
12. Tverrfaglig utredning i spesialisthelsetjenesten
Spørsmål 12: Tverrfaglig utredning i spesialisthelsetjenesten anbefales ved uavklart diagnose eller der en spesialisert vurdering er nødvendig på grunn av tilstandens kompleksitet.
Ved uavklart diagnose eller kompleks symptomatologi anbefales tverrfaglig utredning i spesialisthelsetjenesten. Dette er særlig relevant ved postinfeksiøse tilstander som involverer flere organsystemer.
Spesialisthelsetjenesten bør ha dokumentert kompetanse på PEM, ortostatisk intoleranse/POTS, mastcelleaktiveringsrelaterte tilstander og kognitiv dysfunksjon. Utredningen må være mekanisme og funksjonsbasert, og ikke primært rehabiliteringsorientert, for å redusere risiko for iatrogene skader.
13. Oppfølging hjemme eller på institusjon
Spørsmål 13: Virksomhetsleder bør sørge for forutsigbar og koordinert oppfølging av pasienter som har behov for helsehjelp i hjemmet eller på institusjon.
For pasienter med alvorlig eller svært alvorlig ME/CFS og tilsvarende alvorlige senfølger etter covid 19 er forutsigbarhet, skjerming og tett koordinering avgjørende.
Virksomhetsleder må sikre at involverte tjenester besitter nødvendig kompetanse, og at tiltak ikke overstiger pasientens dokumenterte tålegrense. Tiltak som utløser PEM kan medføre betydelig og langvarig funksjonsfall og utgjør en alvorlig pasientsikkerhetsrisiko.
14. Når pasienten takker nei til helsehjelp
Spørsmål 14: Kommunen skal vurdere tillitsskapende tiltak ovenfor tjenestemottakere som takker nei til nødvendig helsehjelp.
Når pasienter takker nei til helsehjelp, bør dette forstås i lys av tidligere erfaringer med forverring som følge av belastende eller feiltilpassede tiltak.
Tillitsskapende arbeid bør baseres på anerkjennelse av pasientens erfaringer, justering av tiltak og økt faglig forståelse for PEM og energibegrensninger, fremfor press mot tiltak som pasienten opplever som skadelige.
15. Barn og unge: innledende utredning
Spørsmål 15: Fastlegen bør gjøre en innledende utredning av barn og unge og henvise til barneavdeling dersom symptomene påvirker deltakelse i skole og aktiviteter og man ikke ser en bedring.
Fastlegen bør gjennomføre en tidlig, strukturert og helhetlig innledende utredning av barn og unge med vedvarende utmattelse eller postinfeksiøse symptomer. Utredningen må omfatte systematisk kartlegging av post exertional malaise (PEM), ortostatisk intoleranse (inkludert POTS), autonome symptomer, søvnforstyrrelser og kognitive vansker.
Dersom symptomene påvirker barnets eller ungdommens funksjon, herunder deltakelse i skole, fritidsaktiviteter eller sosialt liv, og det ikke foreligger tydelig og vedvarende bedring, bør det være lav terskel for henvisning til barneavdeling. Tidlig henvisning er avgjørende for å sikre korrekt differensialdiagnostikk, forebygge forverring og hindre sekundært funksjonstap, herunder langvarig skolefravær.
Feiltilpassede eller belastende tiltak i tidlig fase, særlig tiltak som innebærer økt aktivitetskrav uten tilstrekkelig kartlegging av PEM og OI, kan føre til forverring og langvarig tap av funksjon.
16. Barn og unge: kartlegging og differensialdiagnoser
Spørsmål 16: Spesialist i barne- og ungdomsmedisin bør sørge for en helhetlig kartlegging av sykehistorie og symptombilde, samt utelukke differensialdiagnoser.
Spesialist i barne og ungdomsmedisin bør gjennomføre en grundig kartlegging av sykehistorie og aktuelt symptombilde, med særlig vekt på sykdomsdebut, utløsende infeksjon, forløp over tid og belastningsutløste symptomforverringer. Kartleggingen må inkludere vurdering av PEM, autonom dysfunksjon, kognitive symptomer og søvnrelaterte plager.
Differensialdiagnostisk utredning er nødvendig for å utelukke andre somatiske eller psykiske tilstander, men denne prosessen må gjennomføres på en måte som ikke overskrider barnets fysiologiske tålegrense. Utredningen må derfor tilpasses individuelt og baseres på føre var prinsippet, da overdreven belastning kan utløse PEM og forverring.
Diagnostisk usikkerhet må ikke føre til tiltak som innebærer press mot normalisering av funksjon eller aktivitetsnivå før tilstanden er tilstrekkelig avklart.
17. Barn og unge: plan for oppfølging
Spørsmål 17: Lege med ansvar for utredningen bør sørge for at det planlegges for en koordinert og individuelt tilpasset oppfølging.
Lege med ansvar for utredningen bør sørge for at det etableres en tydelig, koordinert og individuelt tilpasset oppfølgingsplan, basert på barnets eller ungdommens symptomprofil, funksjonsnivå og risikofaktorer for forverring.
Oppfølgingen må planlegges i samarbeid med foresatte og relevante tjenester, og tiltak skal kontinuerlig evalueres og justeres i lys av pasientens respons. Det er avgjørende at tiltak ikke baseres på generelle rehabiliterings eller belastningsmodeller, men er forankret i en forståelse av postinfeksiøs sykdom og energibegrensning.
Koordinering mellom primærhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste, skole og eventuelt andre instanser er nødvendig for å sikre sammenhengende og forsvarlig oppfølging samt for å forebygge motstridende tiltak.
18. Barn og unge: koordinert oppfølging
Spørsmål 18: Helsepersonell med ansvar for oppfølging av barnet/ungdommen bør sørge for en helhetlig og koordinert oppfølging.
Helsepersonell med ansvar for oppfølging av barnet eller ungdommen bør sikre en koordinert tilnærming som omfatter helse, skole og familiesituasjon. Oppfølgingen må baseres på anerkjennelse av tilstanden som en postinfeksiøs, multisystemisk sykdom, og ikke forstås innenfor normaliserings eller rent psykososiale forklaringsmodeller.
Tiltak i skole og fritid må tilpasses barnets dokumenterte tålegrenser, og skolegang må forstås som en energikrevende aktivitet som kan bidra til symptomforverring dersom PEM ikke hensyntas. Tett dialog mellom helsepersonell, skole og foresatte er nødvendig for å forebygge ytterligere funksjonstap og sikre barnets rett til forsvarlig tilrettelegging.
Helhetlig koordinering er avgjørende for å redusere risiko for langvarig funksjonsnedsettelse og sikre best mulig prognose.
19. Hele retningslinjen
Spørsmål 19: Generelle kommentarer til retningslinjen i sin helhet.
Retningslinjen har et viktig formål, men mangler tilstrekkelig faglig presisjon og nødvendig differensiering mellom uspesifikk utmattelse, ME/CFS og senfølger etter covid-19. Sammenblanding av disse tilstandene innebærer en betydelig pasientsikkerhetsrisiko, særlig gjennom feiltilpassede rehabiliterings og aktivitetsintervensjoner.
Retningslinjene bør bringes i samsvar med oppdatert internasjonal kunnskap, inkludert WHO sine kliniske retningslinjer for post COVID-19 Conditon og NICE NG206, og tydelig definere PEM, ortostatisk intoleranse og underliggende sykdomsmekanismer som fundament for anbefalingene.
20. Tiltak for å ta anbefalingene i bruk
Spørsmål 20: Forslag til egnede tiltak som kan legge til rette for implementering av anbefalingene?
- Tydelige og entydige definisjoner av relevante tilstander og kjernekriterier
- Systematisk kompetanseheving i primær og spesialisthelsetjenesten om PEM, autonom dysfunksjon og postinfeksiøs patofysiologi
- Implementering av kliniske standardiserte kartleggingsverktøy (FunCap og NASA 10 min lean test)
- Eksplisitte advarsler mot tiltak som kan medføre forverring
- Strukturert samhandling mellom helse, skole og NAV.