Long Covid er en ensom vei.
Ikke fordi jeg er alene, men fordi kroppen trekker seg tilbake fra verden, bit for bit.

Sosial omgang gir crash.
Lys og lyd gir crash.
Noen dager kjennes det å dusje som å bestige Mount Everest uten oksygen.

Det er ikke bilder.
Det er kroppen.

Jeg ser livet gå videre, mens jeg sitter igjen på en benk alene.
Det er kaldt.
Mørkt. Tungt.

Utmattelsen sitter ikke bare i kroppen.
Den sitter i margen.

Og jeg prøver å forklare.
Til velmenende familie og venner.

«Gå deg en tur. Frisk luft er sunt for kropp og sjel.»

Ja.
Hadde de bare visst hvor mange Mount Everest jeg allerede har besteget før jeg når døra.

Opp av senga.
Pusse tenner.
Dusje.
Klær.
Mat.

Ofte stopper det allerede etter mat.

Jeg våkner utslitt.
Som om batteriet som skulle ha ladet i søvnen, i stedet har blitt tungt.
Starter dagen på minus.

Noen dager er en dusj nok til at jeg må legge meg igjen.
Ikke fordi jeg er lat.
Ikke fordi jeg mangler vilje.
Men fordi kroppen er ferdig.

Jeg har fått meg en ny venn i ensomheten: tørrsjampo.
Trofast.
Tålmodig.
Der når jeg ikke orker mere.

Det snakkes for lite om livssorgen.
Over kroppen jeg hadde.
Over rollene, og ikke minst jobben jeg har mistet.
Jeg ble sagt opp, dyp vond sorg.
Sorg som verker som en vannblemme på hælen når du går i nye sko.
Over livet som ikke ble slik jeg trodde.

Likevel puster jeg.
Sakte inn.
Sakte ut.

Å lage en god dag er som å lære et nytt språk.

Kaffekoppen i hånden.
Varmen mot fingrene.
Smaken på tungen.
Lukten som gir en stille glede.

Solstrålen mot ansiktet på en soldag.
Jeg kjenner varmen.
Lar den telle som stille glede.

Jeg lever. Ikke som før. Jeg har tatt av motorveien, og går en annen sti i ukjent landskap.

Det er tøft.
Og det er vondt.
Å leve i ensomhet, ikke fordi jeg vil, men fordi jeg ikke orker annet.

Og akkurat nå handler livet om å lete etter stille, små gleder.

-Anja Louise Bredal