Hva skjer med et samfunn når feilinformasjon ikke bare sprer seg, men også får konsekvenser for liv og helse?
I et debattinnlegg i Dagsavisen (10.04.2026), «Når løgn blir helsefarlig», peker Randi Laukli – avdelingsleder ved Nasjonalt senter for e-helseforskning – på hvordan feilaktige narrativer, kombinert med manglende korrigering, kan få direkte helsemessige konsekvenser. Hun advarer: Når unge eksponeres for helseråd, konspirasjoner og «mirakelkurer» på nett, er det ikke bare et individuelt problem, men en trussel mot folkehelsen. Fakta er under press – og vitenskapen må forsvares.
Dette handler ikke bare om enkeltstående misforståelser. Det handler om strukturer der feilinformasjon får stå uimotsagt – og dermed gradvis former praksis. Når slike forestillinger først får feste, kan de bli særlig vanskelige å korrigere, ikke minst når de får en form for institusjonell legitimitet.
------------------------
Denne problemstillingen ble ytterligere aktualisert i Dagbladet (16.04.2026), da avdelingsleder Lars-Petter Granan ved smerteklinikken ved Oslo universitetssykehus bryter tausheten etter kontroversen rundt Harald Eias dokumentar om smertebehandlingen PRT. Granan nyanserer bildet av behandlingen som en «helserevolusjon», og påpeker at prinsippene i stor grad allerede er kjent i fagmiljøene.
Samtidig uttrykker han bekymring for kvaliteten hos enkelte private aktører som tilbyr PRT, særlig når det gjelder pasientutvelgelse. Han avviser også at behandlingen er utbredt ved Oslo universitetssykehus, og understreker at den kun er gitt til et begrenset antall pasienter, uten planer om å øke omfanget.
Dokumentaren har skapt betydelig oppmerksomhet og økt etterspørsel, blant annet gjennom sterke medieutspill av behandlerne om omfattende opplæring i metoden til helsepersonell, og gode resultater blant alle deltakerne. Samtidig har den møtt kritikk, blant annet fordi deltakerne fikk særbehandling for å kunne delta. Granan erkjenner at det ble gjort unntak fra vanlig praksis, men begrunner dette som medisinsk forsvarlig innenfor rammene av formidling og opplæring.
Han understreker også at målet ikke var å promotere én behandlingsmetode, men å rette søkelyset mot smertepasienter som gruppe – et mål som ikke nådde fram politisk etter hans mening.
------------------------
Likevel reiser dette et nødvendig spørsmål: Hvilke interesser ligger bak en slik dokumentar, og hva er formålet når enkeltmetoder løftes frem som universale løsninger?
De senere årene har flere behandlingsformer blitt presentert i media som nærmest mirakuløse – effektive, trygge og tilgjengelige løsninger for pasienter i en sårbar situasjon. For mange fremstår dette som håp i en ellers så mørk hverdag. Men når slike budskap ikke balanseres av kritiske perspektiver, risikerer vi at forventninger bygges på et sviktende grunnlag.
Når sterke kommersielle krefter får definere sannheten uten tilstrekkelig faglig motstand, øker også faren for at pasienter feilinformeres og utsettes for unødvendig risiko. Dette handler ikke om uenighet i fag. Det handler om hva som skjer når feil eller overforenklede budskap får stå uimotsagt – og etter hvert blir oppfattet som sannhet – som igjen utgjør en fare for pasientsikkerheten.
Long COVID arter seg forskjellig fra person til person, og pasientgruppen er heterogen. Den enkelte pasient, med sin unike kombinasjon av symptomer, symptomtrykk og eventuelle underliggende sykdommer, vil ha behov for individuelt tilpasset oppfølging og behandling. Det finnes ingen universalløsning. Da er det bekymringsfullt at kommersielle krefter får fritt spillerom til å promotere sine metoder som universale løsninger.
Som pasientforening er det derfor viktig for oss i Norsk Covidforening å formidle informasjon som bygger på vitenskapelig dokumentasjon og bred medisinsk enighet. Vi vil også understreke at behandlinger og metoder må testes systematisk og evalueres grundig før de anbefales bredt – særlig når det gjelder nye eller omdiskuterte behandlingsmetoder.
------------------------
Tillit er en av de viktigste bærebjelkene i helsetjenesten. Når informasjon som angår pasienters helse og behandling formidles, må den være etterprøvbar, nyansert og forankret i oppdatert kunnskap. Uten dette risikerer vi ikke bare å villede enkeltpasienter, men å svekke tilliten til hele helsevesenet.
For pasienter med Long COVID, som ofte befinner seg i en situasjon preget av usikkerhet, funksjonstap og et stort behov for hjelp, kan konsekvensene av feilinformasjon være særlig alvorlige. Håp er viktig – men det må være et informert håp, basert på realistiske forventninger og faglig forsvarlighet.
Vi oppfordrer derfor både helsemyndigheter, fagmiljøer og media til å ta et tydelig ansvar: Feilinformasjon må korrigeres, kunnskap må formidles med presisjon, og pasientenes sikkerhet må alltid komme først. Det krever åpenhet om usikkerhet, vilje til kritisk vurdering – og en felles forståelse av at ingen enkeltmetode kan løse komplekse helseutfordringer alene.
For oss i Norsk Covidforening handler dette om mer enn debatt. Det handler om trygghet, verdighet og retten til forsvarlig helsehjelp.